Det store bildet

Postet 24. september 2010 av dana1981

Ofte blir vi sittende fast i diskusjoner om en av de mange bitene av bevis for mennes­keskapt global oppvarming, og i prosessen kan vi ikke se skogen for bare trær. Det er viktig at en iblant tar et skritt tilbake og ser hvordan alle disse trærne utgjør skogen som helhet. Skeptical Science er en uvurderlig ressurs for å granske hver enkelt bit av klimabevis, så la oss bruke disse individuelle bitene for å se hvordan de til sammen utgjør det store bildet.

Jorda varmes opp

Vi vet at planeten varmes opp fordi meteorologiske stasjoner og satellitter måler tempera­turen på jordas overflate og i den lavere del av atmosfæren. Vi har også forskjellige verktøy som har målt oppvarmingen av jordas hav. Satellitter har målt en ubalanse i energien på toppen av jordas atmosfære (mer kommer inn enn det som går ut). Både isbreer, havis og iskapper trekker seg tilbake. Havnivået stiger. Våren kommer tidligere hvert år. Det er ganske enkelt ingen tvil – planeten varmes opp (figur 1).

Figur 1: Indikatorer på en varmere verden

Oppvarmingen fortsetter

Og ja, oppvarmingen fortsetter. 2000-tallet var varmere enn 1990-tallet, som var varmere enn 1980-tallet, som var varmere enn 1970-tallet. 2010 var sammen med 2005 det varmeste året som er registrert. Faktisk ble rekorden for glidende 12-måneders global middeltemperatur slått 3 ganger i 2010, ifølge data fra NASA GISS. Havnivået stiger fremdeles, isen trekker seg fremdeles tilbake, våren kommer stadig tidligere, det er fremdeles en planetarisk energiubalanse, osv. osv.

I motsetning til det noen vil ha oss til å tro så har planeten ikke på magisk vis sluttet å varmes opp. De som påstår det motsatte forveksler kortsiktig støy med langsiktig global oppvarming (figur 2).

Figur 2: Dataene (grønt) er gjennomsnittet av NASA GISS, NOAA NCDC og HadCRUT4 sine datasett av den månedlige anomalien av den globale overflatetemperaturen fra januar 1970 til november 2012. De kortsiktige lineære trendene (blått) er for periodene januar 1970 til oktober 1977, april 1977 til desember 1986, september 1987 til november 1996, juni 1997 til desember 2002 og november 2002 til november 2012, mens den mye mer pålitelige lineære trenden for hele perioden vises i rødt.

Foster og Rahmstorf (2011) viste at når vi filtrerer ut de kortsiktige effektene av sola, vulkaner og El Niño syklusene blir den underliggende oppvarmingstrenden enda tydeligere (figur 3).

Figur 3: Temperaturdata (med 12-måneders glidende gjennomsnitt) før og etter at de kortsiktige faktorene er fjernet.

Enda så mye den atmosfæriske temperaturen øker, blir mengden energi som absorberes av planeten enda mer slående når en ser på havdypene og forandringen i det globale varmeinnholdet. (figur 4).

Figur 4: Totalt globalt varmeinnhold. Data fra Nuccitelli et al. (2012)

Over 90% av den globale oppvarmingen går med til å varme opp havene. Når en tar hele klimasystemet i betraktning har planeten de siste 15 årene blitt oppvarmet i et tempo som tilsvarer energien fra 4 Hiroshima-bomber hvert eneste sekund.

Mennesker øker mengden av drivhusgasser i atmosfæren

Mengden av drivhusgasser i atmosfæren – særlig karbondioksid (CO₂) – har stadig økt de siste 150 årene. Det er mange bevis som klart viser at denne økningen skyldes menneskelige aktiviteter, særlig brenning av fossilt brensel.

Det mest direkte beviset er enkel regnskapsføring. For tiden slipper vi ut omtrent 30 milliarder tonn CO₂ hvert år, og mengden i atmosfæren øker med omtrent 15 milliarder tonn hvert år. Våre utslipp må havne et sted – halvparten ender opp i atmosfæren, mens den andre halvparten absorberes av havene (noe som forårsaker et annet stort problem – havforsuring).

Vi vet også at CO₂-økningen i atmosfæren kommer fra brenning av fossilt brensel på grunn av isotop-signaturen til karbonet der. Karbon finnes i tre forskjellige isotoper, og planter foretrekker den letteste av dem. Så hvis atmosfærens andel av den letteste karbonisotopen øker, vet vi at økningen skyldes brenning av planter og fossilt brensel (som dannes fra planter og annet organisk materiale), og det er dette som forskerne observerer.

Det faktum at mennesker er ansvarlige for økningen av atmosfærisk CO₂ er fastlagt vitenskap. Bevisene er krystallklare.

Menneskeskapte drivhusgasser forårsaker oppvarmingen

Det er overveldende bevis for at mennesker er den dominerende årsaken til den nylige opp­varmingen, hovedsakelig på grunn av våre utslipp av drivhusgasser. Basert på funda­mental fysikk og matematikk kan vi tallfeste den oppvarmingen som menneskelig aktivitet forårsaker og bekrefte at vi er ansvarlige for praktisk talt all global oppvarming i løpet av de siste 3 tiårene. De tidligere nevnte Foster og Rahmstorf (2011) fant en oppvarmende trend på 0,16°C pr. tiår siden 1979 etter å ha filtrert ut den kortsiktige støyen.

Vi forventer faktisk at våre utslipp av drivhusgasser vil forårsake mer oppvarming enn det vi har sett hittil, på grunn av den termiske tregheten i havene (tiden det tar å varme dem opp). Menneskeskapte utslipp av aerosoler motvirker også en betydelig del av oppvar-mingen ved å forårsake global dimming. Huber og Knutti (2011) fant at våre utslipp av drivhusgasser har gitt 66% mer oppvarming enn det som er observert siden 1950-tallet fordi den avkjølende effekten av aerosoler (sot, sulfater m.m.) har motvirket omtrent 44% av denne oppvarmingen. De fant at alt i alt er menneskene ansvarlige for omtrent 100% av den observerte oppvarmingen over de siste 60 år (figur 5).

Figur 5: Bidrag fra individuelle pådriv til den totale endringen av middeltemperaturen i tre tidsperioder. 5-95% usikkerhets-intervall er angitt med loddrette linjestykker. Det grå, skyggelagte området viser estimatet av 5-95% usikkerhets-intervall for interne variasjoner basert på CMIP3 klimamodeller. Observasjoner vises som stiplede linjer.

Det er også flere "fingeravtrykk" som vi forventer å se ved en økt drivhuseffekt (bl.a. mer opp­varming om natta og på høye breddegrader og avkjøling av øvre atmosfære) som vi faktisk har observert. (Figur 6).

Figur 6: Observerte ”fingeravtrykk” av menneskeskapt global oppvarming.

Klimamodeller har forutsagt den pågående oppvarmingen med stor grad av nøyaktighet, noe som bekrefter at vi har en god forståelse av den grunnleggende fysikken bak klima-endringer.

Noen ganger spør folk "hva skal til for å motbevise teorien om menneskeskapt global oppvarming?". Vel, det ville forutsette at vår grunnleggende forståelse av fysikken er gal, fordi det er den som teorien bygger på. Denne grunnleggende fysikken er blitt undersøkt ved hjelp av vitenskapelige eksperimenter gjennom tiår og århundrer.

Oppvarmingen vil fortsette

Vi vet også at hvis vi fortsetter å slippe ut store mengder drivhusgasser, vil planeten fortsette å varmes opp. Vi vet at klimasensitiviteten ved en fordobling av atmosfærisk CO₂ fra førindustrielt nivå på 280 deler pr. million i volum (ppmv) til 560 ppmv (vi er nå på 400 ppmv) vil gi en oppvarming på 2–4,5°C. Og vi er på vei mot 560 ppmv i midten eller slutten av det 21. århundret hvis utslippene fortsetter å øke i samme takt som fram til nå.

Den presise klimasensitiviteten er fremdeles ganske usikker: 2–4,5°C er en temmelig vid margin av sannsynlige verdier. Men selv om vi skulle være heldige og klimasensitiviteten viser seg å være bare 2°C for en dobling av atmosfærisk CO₂ vil vi likevel oppleve den oppvarmingen (2°C over førindustrielt nivå) i løpet av de neste 75 årene hvis vi fortsetter vår nåværende utslippstrend.

Nettoresultatet vil bli skadelig

En fortsatt oppvarming vil ha noen positive resultater. For eksempel en åpen Nordvest­passasje, økt vekst av noen planter og forbedret jordbruk på høye breddegrader (selv om dette vil kreve bruk av mer kunstgjødsel), og så videre. Likevel vil de negative virkningene nesten helt sikkert oppveie de positive med god margin. Vi snakker om redusert biologisk mangfold, vannmangel, økte hetebølger (både i hyppighet og intensitet), reduserte avlinger på grunn av dette, skader på infrastruktur, millioner av hjemløse mennesker osv.

Motargumenter er overfladiske

En ting jeg har merket meg i skeptikernes kritikk av klimaforskningen er at de konse­kvent er overfladiske. For eksempel, kritikken av James Hansens framskrivinger av den globale oppvarmingen i 1988 går aldri utover det at "han tok feil". I virkeligheten er det viktig å vurdere hva som forårsaket avviket mellom hans framskrivinger og de faktiske klimafor­andringene og hva vi kan lære av dette. Og de som argumenterer for at "det er sola" har ikke skjønt at vi forstår hovedmekanismene bak solas påvirkning av det globale klimaet, og at de ikke kan forklare den nåværende oppvarmingen. De som argumenterer med at "det er bare en naturlig syklus" klarer visst aldri å påpeke nøyaktig hvilken naturlig syklus som kan forklare den nåværende oppvarmingen, og de kan heller ikke forklare hva som er galt med vår forståelse av den grunnleggende klimafysikken.

Det er legitime uløste spørsmål

Det har vært mye ståhei rundt uttrykket "vitenskapen er fastlagt". Min personlige mening er at vitenskapen er fastlagt i spørsmålet om at planeten varmes opp faretruende fort, og at men­nesker er den dominerende årsaken.

Det er selvfølgelig uløste spørsmål. Det er stor forskjell på en oppvarming på 2°C og 4,5°C ved en fordobling av atmosfærens CO₂. Dette er viktig å få svar på fordi vi trenger å vite hvor raskt planeten vil varmes opp for å avgjøre hvor fort vi må redusere våre utslipp av drivhusgasser. Det er betydelig usikkerhet når det gjelder noen tilbake­koblinger som påvirker dette. For eksempel, vil skyer gi en netto positiv tilbakekobling (ved å fange mer varme og gi mer oppvarming) eller en negativ tilbakekobling (ved å reflektere mer sollys og slik ha en avkjølende effekt) mens planeten fortsetter å varmes opp? Og nøyaktig hvor mye blir den globale oppvarmingen motvirket av våre utslipp av aerosoler?

Dette er den typen spørsmål vi burde diskutere, og som mange klimaforskere forsker på. Uheldigvis har en stor del av befolkningen bestemt seg for å fortsette å krangle om de spørsmålene som allerede er besvart og der vitenskapen er fastlagt. Og når klimaforskere tvinges til å svare på den konstante strømmen av desinformasjon om disse fastlagte sakene, blir det bare en avsporing fra vår forskning på de legitime, uløste og viktige spørs-målene.

Smart risikohåndtering betyr å handle

Folk er vanligvis svært konservative når det gjelder risikohåndtering. Noen av oss forsikrer for eksempel hjemmene våre mot brann enda risikoen for en husbrann er mindre enn 1%. Når det gjelder viktige ting som våre biler og hjem foretrekker vi å være på den sikre siden.

Men ikke noe er viktigere enn det globale klimaet. Vi er avhengige av klimaet for å dekke våre grunnleg­gende behov, som å ha nok tilgang på mat og vann. Den forsvarlige risikohåndteringen i dette tilfellet er opplagt. De vitenskapelige bevisene diskutert over viser utvilsomt at det er fare for at vi er på vei mot svært skadelige klimaendringer. Det er usikkerhet m.h.t. hvor skadelige konsekvensene vil bli, men usikkerhet er ikke en gyldig grunn for ikke å handle. Det er svært usikkert om jeg noen gang vil havne i en bilulykke, men det ville være tåpelig å ikke forberede seg på den muligheten ved å skaffe en bilforsikring. I tillegg går usikkerheten begge veier, og det er like sannsynlig at konsekvensene blir verre enn vi forventer som at de ikke blir så ille.

Vi kan løse problemet

De gode nyhetene er at vi har det verktøyet vi trenger for å bekjempe risikoen for klimaendringer. Mange planer er blitt fremlagt for å oppnå de nødvendige utslippskuttene av drivhusgasser (f.eks. her og her og her). Vi har allerede all den teknologien vi trenger.

Motstanderne hevder ofte at tiltak mot global oppvarming vil skade økonomien, men det er det motsatte som er tilfellet. De som hevder at det blir for dyrt å redusere utslippene ignorerer kostnadene av klimaendringene – økonomiske studier har gang på gang vist at forebygging er flere ganger billigere enn å prøve å tilpasse seg klimaendringene. (Figur 7).

Figur 7: Omtrentlige kostnader av klimatiltak (grønt) og ingen tiltak (rødt) i 2100 og 2200. Kilder: German Institute for Economic Research og Watkiss et al. 2005.

Dette er grunnen til at det er enighet blant økonomer med klimaekspertise at vi burde sette en pris på karbonutslipp (figur 8).

Figur 8: Resultatet av en studie ved New York University av økonomer med klimaekspertise da de ble spurt om under hvilke omstendigheter USA burde redusere sine utslipp.

Det store bildet

Det store bildet er at vi vet at planeten varmes opp, at mennesker er årsaken, at det er en betydelig risiko ved å fortsette som nå, men vi vet ikke nøyaktig hvor stor den risikoen er. Usikkerheten om størrelsen på den risikoen er imidlertid ingen unnskyldning for å ignorere den. Vi vet også at hvis vi fortsetter på den samme utviklingen som nå, vil faren for katastrofale konsekvenser være svært høy. Jo større usikkerhet, jo større fare er det for at de farligste scenariene kan bli til virkelighet. Vi må fortsette å redusere usikker­heten, men det er også avgjørende viktig å erkjenne det vi vet og hvilke spørsmål vi allerede har fått svar på, og at å la være å handle ikke er noe alternativ. De gode nyhetene er at vi vet hvordan vi kan løse problemene og at dette vil minimere skaden ikke bare på klimaet men også på økonomien.

Hovedsaken er at fra et hvert perspektiv – vitenskapelig, risikomessig, økonomisk osv. – er det ingen grunn til å utsette tiltak mot klimaendringer, og at å mislykkes med dette vil være svært tåpelig.

Translation by HK. View original English version.