Mennesker forandrer det globale miljøet. Store deler av de tempererte skogene i Europa, Asia og Nord-Amerika er hogd ned i de siste få århundrene for å gi plass til jordbruk og byutvikling og for tømmeret. Tropiske skoger er nå i frontlinjen. Menneskeassisterte invasjoner av skadedyr, konkurrenter og rovdyr øker eksponentielt, og overbeskatningen av fiskerier og skogsdyr for såkalt bushmeat til randen av kollaps fortsetter å være regelen heller enn unntaket.

Drivkraften bak dette har vært en seksdobling av verdens befolkning siden 1800 og en 50-dobling av størrelsen på den globale økonomien. Det store, moderne menneskelige prosjektet var basert på utnyttelsen av det naturlige miljøet. I dag blir opptil 83% av jordas landareal direkte påvirket av mennesker og 36% av den produktive overflaten blir totalt dominert av oss. Opptil halvparten av verdens ferskvannsavrenning blir nå utnyttet til menneskelig bruk. Mer nitrogen blir omdannet til reaktive former av industrien (f.eks. kunstgjødsel) enn av alle planetens naturlige prosesser, og vår industri og jordbruk fører til en kontinuerlig oppbygging av langlivede drivhusgasser til nivåer som ikke har forekommet på minst 800 000 år og kanskje mye lenger.

Denne verdensomspennende dominansen av mennesker vil opplagt ha følger for det biologiske mangfoldet. En fersk gjennomgang av emnet, 2005 Millennium Ecosystem Assessment Report (en miljørapport av samme skala som IPCC-rapportene om klimaet), hadde noen dystre konklusjoner – 60% av verdens økosystemer er nå degradert og utryddelsestakten er 100 til 1000 ganger høyere enn hva det naturlige "bakgrunnsnivået" har vært over geologiske tidsskalaer. For eksempel, en studie jeg utførte i 2003 viste at opptil 42% av artene i Sørøst-Asia kunne bli dømt til utryddelse innen år 2100 bare p.g.a. avskoging og oppstykking av leveområder.

Figur 1: Anslåtte utryddelser i Sørøst-Asia p.g.a. tap av leveområder. (kilde: Sodhi, N. S., Koh, L. P., Brook, B. W. & Ng, P. K. L. 2004)

Gitt presset fra disse eksisterende omveltningene er det legitimt å spørre om global oppvarming vil gjøre noe særlig fra eller til i dette rotet. Noen, som klimaskeptikerne S. Fred Singer og Dennis Avery, ser ingen farer i det hele tatt og fastholder at "koraller, trær, fugler, pattedyr og sommerfugler tilpasser seg bra til klimaendringenes rutinemessige realiteter." Selv om klimaendringer bekymrer bevaringsbiologer, er det (for tiden) ikke i fokus hos de fleste av dem, og jeg tror det skyldes alvorlighetsgraden av andre umiddelbare trusler.

Global oppvarming til dags dato har definitivt påvirket artenes geografiske utbredelse og timingen av deres yngling/hekking, migrasjon, blomstring og så videre. Men å ekstrapolere disse observerte endringene til forutsigelser om framtidig risiko for utryddelse er en utfordring. Den mest kjente studien til dags dato, av et team fra Storbritannia, anslo at 18% og 35% av plante- og dyrearter er dømt til utryddelse innen 2050 p.g.a. klimaendringer. Denne studien, som brukte en enkel tilnærming ved å anslå forandringer i artenes geografiske utbredelse basert på deres nåværende krav til klima, ga opphav til en opphetet debatt. Noen mente at den var altfor optimistisk eller usikker fordi den utelot de fleste økologiske detaljer. Andre sa at den kanskje var altfor pessimistisk, basert på hva vi vet om arters reaksjon på og tilsynelatende motstandskraft mot tidligere klimaendringer fra de fossile dataene – se under.

Mange tidligere masseutryddelser er faktisk blitt knyttet til globale klimaendringer, inkludert den mest omfattende massedøden som avsluttet den paleozoiske æraen for 250 millioner år siden og det mindre katastrofale, men likevel ødeleggende paleocen-eocen termiske maksimum for 55 millioner år siden. Likevel, under kvartærperiodens istidssykluser de siste par millioner år var det tilsynelatende få klimarelaterte utryddelser. Dette merkelige paradokset med få istidsutryddelser har fått et eget navn – det kalles "Kvartærgåten".

På den tiden var den globale temperaturforskjellen mellom istidenes maksimum og de varme mellomistidene 4-6°C – sammenlignbart med det som anslås for det kommende århundret p.g.a. menneskeskapt global oppvarming i et fossilt brensel-intensivt business-as-usual scenario. De fleste arter synes å ha klart seg gjennom flere av disse istidssyklusene. Dette kan utledes fra fossilene, og fra genetiske indikasjoner i nålevende arter. I Europa og Nord-Amerika trakk populasjonene sørover etter hvert som den nordlige halvkules store iskapper avanserte, og gjenerobret de nordlige områdene da iskappene trakk seg tilbake. Noen arter kan også ha holdt stand i lokalt gunstige regioner som var isolert av tundra og islandskap. I Australia har en nylig oppdaget hule vist at store pattedyr ('megafauna') var i stand til å holde ut selv i det tørre landskapet i Nullarbor under forhold som ligner dagens.

Selv om de geologiske dataene er avgjørende for å forstå hvordan arter reagerer på naturlige klimaendringer er det likevel flere grunner til at framtidens påvirkninger av det biologiske mangfoldet vil bli særlig alvorlige:

A) Den menneskeinduserte oppvarmingen går allerede raskt og forventes å akselerere. IPCC-scenarier som A1F1 and A2 antyder en oppvarming på mellom 0,2 og 0,6°C pr. tiår. Til sammenligning var den gjennomsnittlige oppvarmingen fra 15 til 7 tusen år siden ~0,005°C pr. tiår, selv om dette av og til ble avbrutt av kortvarige (og kanskje regionale) klimahopp, slik som yngre dryas, Dansgaard-Oeschger- og Heinrich-hendelser.

B) Et lavt og optimistisk anslag på 2°C oppvarming i det 21. århundret vil heve jordas gjennomsnittlige overflatetemperatur til et nivå som ikke har forekommet siden midten av pliocen for 3 millioner år siden. Mer enn 4°C oppvarming i løpet av et århundre vil bringe planetens klima tilbake til den stort sett isfrie verdenen som eksisterte inntil for omtrent 35 millioner år siden. Gjennomsnittelig levetid for en art er bare 1 til 3 millioner år. Så i løpet av et århundre – et øyeblikk i geologisk sammenheng – er det fullt mulig at forholdene på jorda vil endres til en tilstand ulikt noe som flesteparten av verdens moderne arter har opplevd.

C) Som nevnt over er det avgjørende å forstå at økosystemene i det 21. århundret starter fra et allerede drastisk forandret utgangspunkt og at de derfor har mistet mye av sin motstandskraft. De fleste leveområdene er allerede degradert, og bestandene er i større eller mindre grad utarmet av tidligere menneskelig aktivitet. I årtusener har vår påvirkning vært lokal selv om den ofte har vært alvorlig, men i de siste århundrene har vi utløst fysiske og biologiske forandringer i global skala. I denne sammenhengen er det sannsynlig at synergieffekter (positiv eller selvforsterkende feedback) fra global oppvarming, havforsuring, tap og oppdeling av leveområder, invaderende arter og kjemisk forurensning (figur 2) vil føre til en dominoeffekt av utryddelser. Overbeskatning, tap av leveområder og endrede brannregimer vil antagelig forsterke de direkte konsekvensene av klimaendringer og gjøre det vanskelig for arter å flytte til uskadde områder eller å opprettholde en levedyktig bestandsstørrelse. Én trussel forsterker en annen, eller flere faktorer samvirker med hverandre slik at summen av dem blir mye større enn om hver enkelt hadde skjedd i isolasjon (Brook et al 2008).

Figur 2: Figur fra Millennium Ecosystem Assessment

D) Arters tilpasning til tidligere klimaendringer skjedde stort sett ved at de flyttet sin geografiske utbredelse til høyere eller lavere breddegrader (avhengig av om det ble varmere eller kaldere), eller oppover og nedover i fjellet. Det var også evolusjonsresponser – de individene som tålte de nye forholdene best, overlevde og ga framtidige generasjoner mer innebygd motstandskraft. På grunn av punkt A til C beskrevet over vil denne typen tilpasning i de fleste tilfeller være umulig eller utilstrekkelig. De globale endringene er ganske enkelt for omfattende og skjer altfor raskt. Tiden er ute, og artene har ingen steder å rømme eller gjemme seg.

Sist oppdatert 22. desember 2011 av Daniel Bailey.